Bli med på andejakt!

Engelsk Springer Spaniel - Allsidig alternativ på skogsfugljakt! 
av Wenche Farstad 

De fleste jegere, innbefattet undertegnede, sverger til at de stående fuglehundrasene er fjellets og rypejaktas mestere. En setter, vorsteher, munsterlander, eller pointer i fast stand for rypekullet en høstdag i september er et herlig syn, og forholder hunden seg rolig i oppflukt er . 

Stående fuglehunder som har evnen til å moderere søksformatet etter forholdene avhengig av om det er høyfjell, lavland eller skogsterreng er en sjelden gave som kanskje få opplever. Likeledes en hund som har den den evnen at den rapporterer fugl ved f.eks skogsfugljakt. Har du en slik stående fuglehund, som i tillegg apporterer det skutte viltet på land og i vann, trenger du ikke annet. 

Men er du en jeger med allsidige jaktinteresser med forkjærlighet for skogsfugl og en og annen hare, og kanskje trenger en ettersøkshund til jaktlaget på rådyrjakta, bør du vurdere en engelsk springer spaniel.  Hva er en springer spaniel?  Engelsk springer spaniel er en støtende og apporterende fuglehund av middels størrelse (Mankehøyde tisper 50-52cm, hanhund: 52-54cm, vekt ca. 18-25 kg). I rasens hjemland benyttes springeren til støkkjakt på rype, fasan, rapphøns og kanin, og på de engelske godsene er det alltid med et knippe spaniels blant jakthundene. I Sverige og på kontinentet benyttes springeren også til kortdrev på hjortevilt (rådyr). Rasen er delt i en working type og en utstillingstype. I tillegg finnes dual purpose typen, som ikke er noen veldefinert type, men oftest en utstillingsspringer av lettere type enn den vanlige, og med mindre pels.

Streamside's Nigthraven, Ravn, med sin første tiur

I vårt naboland Sverige registreres det ca. 900 springere årlig, hvorav 90% er av utstillingstypen. I Norge registreres det årlig ca. 200 springere, bare unntaksvis registreres det valper av workingtype. Hovedmengden av working springere holder til i Skåne og brukes der hovedsaklig til jakt på åkervilt. Workingspringeren er en lavere og lettere type enn utstillings- springeren og har gjennomgående mye raskere tempo i søket, noe som er en fordel i svært viltette terreng. Utstillingstypen dominerer helt blant dem som jakter med spaniel på skogsfugl i Nord Sverige og her i landet. Det sies om denne typen at de har et mer selvstendig og videre søk som egner seg bedre i viltfattige terreng der en må gå i mange timer for å få viltkontakt, og at jaktlysten varierer mye mer mellom individer enn for workingtypen. Vannpasjonen og apportegenskaper ser ut til å være like

Dual purpose type til venstre, utstillingsspringer i midten og working type til høyre.

Jakt med springer spaniel 
En springer skal jakte under børsa, det vil si søket skal gå i raskt sikk sakk mønster maksimum 30 meter ut til siden og helst ikke mer enn 10-15m ut når den passerer foran fører. Når en jakter med støtende hunder, er hele poenget at hunden skal være din forlengede arm til hver side. En hund som i stort monn arbeider framfor føreren er ubrukelig som støtende hund, fordi der klarer du selv å ta opp fuglen. Den skal arbeide i god kontakt med føreren og være lydhør for førerens anvisninger. Føreren bestemmer marsjretningen og framdriften , mens hunden syr seg gjennom terrenget og tar for seg busker og kratt, granlegge r og røtter for å sjekke eventuelle steder der du ikke kommer til. En dyktig springer bruker overvær når vindforholdene tilsier dette, men går med lav nese på spor etter skogsfugl som løper på bakken. Ved fuglekontakt merker en vitringen ved at hundens halebevegelser blir raskere og det smeller i nesevingene. Hunden stopper opp et sekund eller to før fuglen går opp, og da gjelder det som på all støkkjakt, å ha hagla klar. Idet viltet reises, skal en godt dressert springer respektere fuglen ved å sette seg til den får beskjed om å hente det påskutte viltet. På kommando skal den raskt og kontant hente viltet på land så vel som i vann. 

Kan en jakte med både støtende og stående hund samtidig? 
Dette spørsmålet er interessant for dem som har en stående fuglehund som går altfor stort og forsvinner i skogen, eller som ikke er glad i å apportere dødt vilt, eller som en ikke ønsker skal fatte interesse for hårvilt. Selv har jeg jaktet med springer og setter på fjellet samtidig, men da vesentlig med springeren som apportør og av og til for å springe opp fuglen når setteren har vært treg til å reise fugl. En springer arbeider i nærområdet, mens setteren går større og lengre unna. I noen tilfelle har dette ført til at setteren har gått forbi fugl som springeren siden har tatt opp. Forutsetningen er imidlertid at en trener hundene hver for seg. En springervalp som får følge en setter i arbeid under oppveksten blir meget lett for stor i søket. Først når den grunnleggende dressur av søksmønster og format og fastheten i fuglesituasjonen er under kontroll, kan en introdusere dem sammen i praktisk jakt. Kravet til lydighet i fuglesituasjonen er enda viktigere for en støtende enn en stående fuglehund. Det er en absolutt forutsetning at en støtende hund behersker avstandsdekk når setteren har stand, ellers kan den fullstendig ødelegge situasjonen for den stående fuglehunden. Springeren sekunderer sjelden. 

Jaktprøver 
Hensikten med jaktprøver for spaniels er å teste hundens egenskaper som jakthund dvs. som viltfinner og apportør, til hjelp i avlsarbeidet. Det legges vesentlig vekt på at en springer skal ha mykt bitt i apporten, og enhver springer som på en jaktprøve krummer en fjær på viltets hode, får en null, eller som en sier i stående fuglehundkretser - får blålappen. Men den skal likevel ha et stort personlig mot og den djervheten som kreves for å gi seg i kast med en voksen tiur eller canadagås som er skadeskutt. Felling og apport av nyskutt vilt kan inngå i alle klasser på jaktprøvenes feltdel. Videre vurderes egenskaper som søksmønster og effektivitet, fart, utholdenhet, dirigerbarhet, markeringsevne og skuddfasthet. 

Vannapport  I tillegg prøves sporing og apport av dødt, ferskt hårvilt (hare, kanin) i skog og apport av jaktbar sjøfugl eller and i vann. I disse øvelsene vektlegges egenskaper som apporteringslyst, apportgrep, effektiviteten i sporingen, arbeidvilje og effektivitet i søket i vann og svømmeevne. De utmerkede apport-og sporegenskapene til springeren finner en også hos retrieverrasene som er spesialister på apportering. Retrieverens viktigste oppgave er etter at viltet er felt, mens en spaniel gjennomfører forut for skuddet et målrettet søk for å finne fugl slik som de stående fuglehundene, men altså uten at hunden tar stand.

Stine; alltid sikker på vannapporten!

Det arrangeres et tyvetalls prøver i Sverige årlig, mens i Norge arrangeres bare 4-5 anleggsprøver og 1-2 jaktprøver. Interessen for springeren som jakthund ser imidlertid ut til å være økende i begge land. 

Allsidighet kjennetegner springeren 
I Sverige er det innført krav om å ha hund som kan apportere eller markere skutt vilt dersom ettersøk av påskutt småvilt foregår etter solnedgang og inntil en time før soloppgang. Springeren har vist seg meget lettlært når det gjelder apport. Dens store vannpasjon og markeringsevne er selvsagt en fordel ved f.eks andejakt. Videre benyttes springere til ettersøk av skadet hjortevilt både i Sverige og Norge. Rasen har allerede fått mange godkjente 
ettersøkshunder, og flere er underveis. 

Opplysninger om rasen Rasens interesser ivaretas av Norsk Spaniel Klub, Postboks 108, 3240Andebu. Telefon 33442332. 

Innjaging av Spaniels på skogsfugljakt. 
av Wenche Farstad 

Grunndressur er helt nødvendig. En av de mest alvorlige feil du kan gjøre som jeger med spaniel, er å ta med hunden på jakt før den er ferdig dressert. 

For tidlig viltkontakt på en uferdig hund betyr som regel at du får en hund som går etter viltet uten at du kan kontrollere den. Hvor tidlig dette er, avhenger av det arbeid du har nådd å legge ned i hunden, og din hunds spesielle forutsetninger. Dette kan bety at du må vente til hundens 2. sesong  før du tar den med på praktisk jakt.  Innlæringsfasen  Spaniels skal være lettdresserte og ha stor jaktlyst. Jaktlysten driver hunden  til å ønske å forfølge viltet, mens bindingen av hunden til deg gjennom dressur får den til å respektere viltet i oppflukten. Stående fuglehunder har i prinsippet et fritt søk fram til de tar stand for fuglen, mens støtende fuglehunder må dresseres i søket før fuglesituasjonen oppstår. Jakt med støtende hund er en avansert form for støkkjakt, og det er meget viktig at søksformatet ikke er for stort, dvs maksimum 10-15 meter foran fører og inntil 20 meter ut til sidene.

Wenche og Terra med deres første røy!

En spaniel som søker vesentlig utenfor skuddhold, og som i tillegg kanskje ruser etter viltet, er mer til plage enn til gavn på jakt fordi du mister skuddsjansen.. Under innlæringsfasen er det meget viktig at treningen foregår i vilttomt terreng , slik at hunden får innarbeidet gode vaner før fristelsene blir for store. Først når lydigheten er hundre prosent i alle situasjoner, f.eks. på løpende katt eller etter andre sterke provokasjoner, bør du ta hunden med i områder der du kan regne med å finne vilt. 

De tre viktigste momentene i innlæringen av feltarbeidet er : 1) Søkets mønster (terrengdekning) 2) Søkets format (kontakten med fører), og 3) Respekt for viltet (fasthet i oppflukt). Søksmønsteret er medfødt, men en kan hjelpe til med å utvikle dette ved å gå i åpne sikk sakk mønster i marsjretningen under trening. På denne måten trenes også formatet inn. Når hunden går langt nok til venstre (ca. 10-15m), snur du halvt om og kaller hunden til deg ved hjelp av et lavmælt "kom "eller ved hjelp av et dobbelt fløytesignal (pip-pip). Hunder med stor arbeidsiver vil da oftest komme styrtende etter, og du roser mens du snur og går mot høyre. Når grensen er nådd til denne siden, snur du igjen mot venstre og repeterer. Du skal hele tiden holde marsjretningen i terrenget. Går hunden for langt ut, må den hentes tilbake med et bestemt nei. Etterhvert kan du legge inn både sittkommandoer og en og annen kastapport mens hunden arbeider i felt, men først når søksmønster og format er innøvd, og hunden kjenner sitt-, apport- og snukommandoene. Når mønsteret fungerer, går du over til å bevege deg rett framover i marsjretningen. Hunden vil da naturlig søke i sikk sakk i riktig vidde. 

Trening i skogsterreng  Før du tar hunden med på jakt bør den vennes til å arbeide i skogsterreng.Under skogsfugljakt er det viktig at hunden arbeider stille. Alle kommandoer bør være lavmælte, og uten at hunden oppmuntres til å gi lyd. Etter hvert kan du også stoppe opp under marsjen for å lytte, sette deg på en stubbe eller gjøre andre små avbrekk i framdriften for at hunden skal venne seg til å vente på deg, og hele tiden holde kontakt i riktig avstand. En god spaniel skal avpasse søket etter eierens marsjfart og type terreng. På skogsfugljakt bør en gå forsiktig fram- lær deg å telle- " en og- to og -tre og " når du går framover, slik at hunden får tid til å få med seg terrenget, med både skjørtegraner og kjerr, på begge sider av marsjretningen. Når hunden markerer spor eller antyder viltkontakt, vitring, med ivrige halebevegelser, er det viktig å følge opp hunden. Det er også avgjørende at du under trening lærer deg å lese hunden fordi signalene ikke er så åpenbare som en stand, og fordi fasen fra første markering til reisning av viltet er meget kort.

Terra, Jon og Knut på vellykket harejakt

Jakt for første gang 
Når du skal ha med hunden for første gang på jakt, er det en fordel at du har med en erfaren skogsfugljeger som har disiplin nok til å la være å skyte hvis hunden går etter i oppflukt. Lar du hunden ruse etter felt vilt, og fuglen ligger og flakser i lyngen, er dette en belønning for hunden som overgår de fleste irettesettelser du senere kan komme på. Vis derfor disiplin ved hundens første viltkontakt. Hvis hunden skulle gå etter, sikre børsa og få tak i hunden. 

Vent ikke til den kommer tilbake selv. Avbryt jakten med hunden og reis hjem og tren. Dette høres kanskje overdrevet ut, men det er lettere å ødelegge gode vaner enn å etablere dem. Hvis hunden forholder seg rolig, kan fuglen felles. Vent med apporteringen til en senere gang. Hunden kan ellers lett utvikle lysten til knall- eller fallapport. Den første gangen har hunden som regel nok med å takle ferskt vilt, og apporten bør derfor være kontrollert. Det lønner seg derfor å holde hunden i ro, mens kameraten henter fuglen. Senere kan du la hunden apportere, men helst ikke umiddelbart etter skuddet, og heller ikke de ganger du lett kan hente viltet selv.  Spaniels har meget god spornese, og tar raskt ut spor av tiur eller røy som løper unna. Dersom hunden avanserer for raskt i sporet, kan den fort skremme opp fuglen på for lang avstand til å skyte. For å få full glede av denne egenskapen, bør en trene på avans og stopp f.eks på en skogssti, slik at du kan stoppe hunden under sporingen . Det beste er om sporarbeidet kan kombineres med et vanlig feltsøk, dvs at hunden også søker ut til sidene. Som regel vil da hunden arbeide noe mer behersket over sporet og behøver kanskje ikke stoppes. I de tilfelle det dreier seg om vingeskutt fugl, kan en rask avans i sporet være en fordel slik at fuglen ikke får tid til å stikke unna.

Når er skogsfugljakt med spaniel best? 
Spaniel på skogsfugljakt er mest utbytterikt tidlig på sesongen, mens orrfugl 
og røy eter blåbær og knopper på bakken og trykker godt. Senere på sesongen, når fuglen trykker dårlig og sitter i trærne, har du mest glede av din spaniel som en ren apportør. En spaniel får ikke med seg store områder om gangen, men har til gjengjeld sin styrke i grundighet og utmerket spornese. Det er derfor en fordel at du kjenner terrenget og vet hvor storfugl og orrfugl er til de ulike tider på sesongen. 

Mer lesestoff 
Vil du lese mer om spaniels på jakt, kan boka" Fuglehunder - dressur og jakt (Schibsted Forlag A/S, Oslo 1992) av Sten Christofferson, anbefales og Skogsfugljakt (Naturforlaget/Bokklubben Villmarksliv Hjemmet Mortensen 
A/S,1995) av Frank Haug. ) Regler for jaktanleggsprøven og litt om prøver får du på Norsk Spaniel Klubs hjemmeside, og NSK avd Troms: og på hjemmesiden til Svenska spaniel och retrieverklubben. Se for øvrig 
andre linker under hovedmenyen og jaktprøver